Den gode gjeteren
11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
----------------
TILGIVELSE
Tilgivelse er et av kjerneordene i vår Bibel. Vi finner det mange ganger både i Det Gamle og Det Nye testamentet. Vi finner det i vår trosbekjennelse og i Fadervår. Vi finner det i flere av Jesu lignelser og ikke minst i Jesu eget liv og tjeneste. Menneskesønnen har makt til å tilgi, sier han om seg selv.
Og til oss sier Ordet Tilgi hverandre som Gud har tilgitt dere. Det kan være vanskelig mange ganger, overgrep og krenkelser kan bli så store at det synes både urimelig og umulig å tilgi. Likevel står de der og utfordrer oss.
Jeg fant forleden et eksempel på tilgivelse som grep meg veldig. Jeg tillater meg å gjengi noe derfra noe forkortet:
Om kvelden den 25 april 1958 gikk en utvekslingsstudent i USA ut for å poste et brev til foreldrene i Korea. På hjemveien ble han angrepet av 11 lærkledde tenåringer som angrep ham med blyrør og sparket ham til døde. Hele byen skrek etter hevn og forlangte at ungdommene måtte dømmes til døden-
Da kom det et brev fra Korea undertegnet foreldrene og 2o medlemmer av guttens familie.
Der sto det: Familien er kommet sammen og har bestemt å be om at guttene få mildeste straff i henhold til landets lover. For å bevise vår velvilje har vi bestemt oss for å spare penger til et fond som kan brukes til at guttene får en best mulig religiøs veiledning, yrkesutdannelse og sosial trening. Vi uttrykker dette håpet i en ånd vi har mottatt fra evangeliet om vår Frelser Jesus Kristus som døde for våre synder.
Byens borgere ble sjokkert og det gikk langsomt opp for dem: For en kraft det ligger i det lille ordet tilgivelse- Hvor annerledes blir ikke alt når hevn byttes ut med oppfordring til forsoning.»
Dette sinnelag hadde denne kristne familien fått fra ham som engang lærte sine disipler å be «Tilgi oss vår skyld som også vi tilgir våre skyldnere».
Bernhard Pedersen
-------------------------------------
Håp og frimodighet
Jesus Kristus gir oss et håp som er knyttet til hans kjærlighet og godhet. Uansett hvordan du har det, så er han der.
Siden vi har slikt håp, går vi frem med stor frimodighet.
Ser vi oss rundt, så er det mye som kan ta fra oss livsmot, frimodighet og håp. Ensomhet og familiekriser og store personlige belastninger synes å være veldig utbredt. Følelsen av å komme til kort, opplevelsen av å ikke strekke til eller svare på andres forventninger – den er tung å bære. Erfaringer av ikke å være god nok eller ha dårlig samvittighet for gjort eller sagt – den er svær å dra med seg, inn i fremtiden.
Personlig sorg eller nederlag gjør at noen dager er ekstra tunge. Det er mange som kjenner det tett på sine egne liv. Noen dager er det deg eller meg som ikke orker å løfte blikket og møte lyset fra den nye dagen. Der finnes knapt noe menneske som ikke har kjent hva dette handler om. Skyggene fra fortiden mørklegger fremtiden. Tap gjør oss triste. Og uroen for det ukjente der foran, skaper angst.
Siden vi har slikt håp – går vi frem med stor frimodighet – det er paulus som skriver det i 2. Korinterbrev, i 3. kapitel.
Kjernen i vår kristne tro er at det er alltid er en som venter på oss med åpne armer – der er en som alltid deler vår smerte. Det er alltid tilgivelse å få og alltid mulig å legge fra seg det som gikk galt.
Kjernen i troen er at vi aldri er helt alene, selv om kjenner det slik. Det er heller aldri noe som er for svart til at tilgivelsen ikke gjelder. Aldri er noe så håpløst at det ikke går an å få starte på nytt igjen.
Det er troens alltid og aldri.
Det merkelige er at vi trenger å høre det, igjen og igjen. For det glipper så lett – enten fordi vi blir i tvil om det er sant eller vi lar det gli bort i glemsel eller likegyldighet. Enten vi tenker at det vi har gjort eller forsømt, er for store nederlag, eller vi får den tanken at vi ikke har bruk for tilgivelsen.
Håpet som Jesus Kristus gir oss, er knyttet til hans kjærlighet og godhet som er uten grenser – det gir håp om at uansett hvordan du har det, så er han der. Uavhengig av hvordan du og jeg vurderer våre egne liv – så er hans kjærlighet større enn våre nederlag.
Håpet som Kristus gir oss, grunner seg i hans tilgivelse som reiser oss opp, selv om vi tenker eller opplever at andre setter oss lavt.
For vi stoler på at vi er elsket av Gud uansett og får starte på ny hver morgen. Å være en Jesu etterfølger er ikke å være feilfri eller uten nederlag – men å stole på han er nær. Vi kan bruke oss selv i tjeneste for våre medmennesker. For vi trenger hverandre og er skapt til å være medmennesker som bærer hverandres byrder. Fordi det er vår tro og vårt håp, kan vi også gå frem med stor frimodighet.
--------------------
Salme 121
Det er en flott salme. En salme full av tillit.
Overskriften er «Herren er din vokter». En overskrift full av løfter.
«Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge, Han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen, og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt, og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid».
Dette er en flott salme om hvordan Gud følger sine barn og passer på dem. Det er en salme som vitner om en person som har stor tillit til sin Gud- til himmelen og jorden sin Skaper.
Salmisten – han som skrev salmen, så opp mot fjellene og spurte hvor hans hjelp skulle komme fra. Og akkurat fjellene har hatt stor betydning i denne salmen. Fjellene representerte både trygghet og farer.
Vi som kommer fra et land med mye fjell kan kanskje kjenne oss litt igjen i det.
Min farfar var under krigen med og gjemte engelskmenn i fjellene. De søkte ly i fjellet.
Jerusalem ligger omgitt av fjell, og «berglandet» øst for Jerusalem representerte store farer. Det var mange røvere som lå på lur, det var sikkert enkelt å gjennomføre et bakholdsangrep der. Dere kjenner til lignelsen om den barmhjertige samaritanen – han som hjalp den skadde mannen. Den skadde mannen som hadde blitt utsatt for vold i akkurat dette området.
Fjellene var også en kultplass, det foregikk avgudsdyrkelse der.
Se for dere salmisten…Han hadde vært på besøk i Jerusalem, han skulle hjem igjen. Han var redd for å gå over fjellet, han tenkte på alt som kunne skje han. Det var nok ikke bare røverne han fryktet. Han kunne også bli tatt av rovdyrene som lusket rundt i området.
Så….han ropte etter hjelp. Han så etter den hjelpen som virkelig kunne få han trygt hjem igjen.
Salmisten festet blikket sitt på Gud, og han var trygg på at Gud ville hjelpe han gjennom alle farene og føre han trygt hjem.
Han fikk se fjellene på en annen måte.
For mellom disse fjellene lå også tempelet, den plassen der Gud åpenbarte seg for Israel. Og når han løftet øynene sine opp mot fjellene så løftet han blikket opp mot der Gud åpenbarte seg til frelse for alle menneskene.
Salmisten uttrykte sin avhengighet og tro på Gud. Derfor gir han også oss de største og rikeste løftene om at Gud passer på oss. Det finnes ingen annen hjelper. Og hjelperen er ingen hvem som helst. Det er den allmektige skaperen over himmel og jord. Han stiller alle farer og fristelser, både fra rovdyr, røvere og avgudsdyrkere i skyggen.
Dersom vi holder oss nær til Gud, så vil han passe på oss. Vi skal aldri gå alene på veien gjennom farer og trusler. Gud vil være vår vokter som følger oss i de skrittene vi tar. Han vil passe på så foten ikke blir ustø.
Vi opplever tider hvor vi er både usikre og redde, vi vet ikke alltid hva vi vil møte rundt neste sving.
Da kan vi virkelig få lov å løfte blikket opp mot fjellene og ikke se alle farene som truer, men heller se tryggheten. For i fjellene rundt Jerusalem ligger også Golgata, der vår frelse ble fullbrakt ved Jesu død på korset. Og der skjedde Jesu oppstandelse fra de døde- der han seiret over det vonde.
I disse fjellene ligger også Oljeberget. Stedet hvor Jesus fôr opp til himmelen og der skal han også komme igjen.
Så uansett hvilke farer som truer oss så kan vi løfte blikket opp mot fjellene og si:
«Min hjelp kommer fra Herren – han som skapte himmel og jord».
---------------------------
«Nåden er større enn dommen!»
I disse corona-tider med mye inne-tid, har vi også god tid til mimre fra eget liv og disse tanker deler jeg gjerne med Hillevåg menighet og ellers gode venner:
Jeg vokste opp på Ås, 3 mil sør for Oslo, i en familie på 4. Min bror og jeg vokste opp i et trygt og godt miljø, med noe streng oppdragelse, men vi visste at mor og far ville oss vel og vi manglet aldri noe, selv om vi stod på en venteliste i 3 år når det gjaldt telefon, at frysevarer (kjøtt etter en halv gris) måtte hentes i en fryseboks på Ås stasjon 2 kilometer unna. Bil var det aldri snakk om før jeg var 18 år. Vi klarte oss med sykler, selv om mor var helsesøster og far var sosialsjef. Mor og far sang gjerne kristne sanger og duetter før de la seg og gjerne til frokosten hvis vi ikke hadde det for travelt. Særlig husker jeg en morgen far satte seg på sykkelen i striregn og sang likevel «Fagert er landet Gud oss gav».
Hver jul under julemiddagen fortalte mor en historie fra sin barndom som tydelig vis var skjellsettende for henne; Mor ble født i 1915 vokste opp som minsten i en søskenflokk på 4 og mor og far og 5 kyr på en gård i Landvik ved Grimstad. 1. juledag i 1920(for snart 100 år siden), tidlig om morgenen velter en oljelampe i løa og mor ser sin mor gå inn i fjøset for å redde kyrne. Hun syntes dette tok altfor lang tid, så den lille jenta på 5 år får panikk og rømmer til skogs, - i tynne klær og snø og 5 minusgrader. Bestemor hadde reddet kyrne og seg selv og kom seg ut på baksiden av løa, men mens mor er vekke i skogen tar også hovedhuset fyr. Eldstebror Leif følger sporene og finner mor halvt forfrossen under en trerot. Men familien mistet alt bortsett fra noen klær de hadde hevet ut på snøen. Hva skulle de gjøre? Men ryktene gikk jo på bygda og nådde også Nørholmen: Marie og Knut Hamsun hadde kjøpt gården 2 år før. Men de hadde mange bygninger og hadde plass til både Joreid-familien og 5 kyr. Her fikk familien bo helt til bestefar og noen kamerater fikk bygget gården opp igjen, en gård som siden skulle bli et nærmiljø for den norske filmen «Skjær i sjøen». Som tenåringsjente fikk også mor sin første jobb på Nørholmen. Dette kunne selvsagt mor aldri glemme; tenk for en omsorg, tenk hvilke medmennesker Marie og Knut Hamsun var som hadde tatt imot og huset 6 personer med 5 kyr!
Årene gikk og vi kom til året 1968 med studentopprør i Europe og min russetid og jeg flyttet hjemmefra, men alle måtte jo hjem til jul – også dette året. Mor fortalte som tidligere om hendelsen i julen 1920 og Marie og Knut Hamsun sin omsorg for hennes familie. På gymnaset hadde jeg jo hatt både litteraturhistorie og Norges-historie så jeg tillot meg å si: «Jamen mor, Hamsun var jo også en landssviker!» Det ble helt taust under julemiddagen og mor sa med sin sørlandsdialekt: «Det er en ting du aldri må glømme, Hugne Johan (Hun brukte alltid begge navn når det var noe viktig eller alvorlig): Nåden er alltid større enn dommen!» Mor visste at slekta hadde skrapet sammen og betalt boten på 325 000 kroner som Hamsun måtte betale. Han kom ikke i fengsel da hans diagnose ble konkludert med «varige svekkede sjelsevner» Men han ble dømt til husarrest, først på et aldershjem, siden hjemme på Nørholmen der han døde 93 år gammel. Det året jeg ble født (i 1949) fylte Hamsun 90 år og ga ut sin siste bok; «På gjengrodde stier.» Litteraturkritikere mener slett ikke Hamsun har svekkede sjelsevner, men tvert imot har et klarsyn når det gjelder hans eget liv og ikke minst når det gjelder rettssakene etter landssvikoppgjøret. Med denne beretning føler jeg at jeg også har gått på nesten gjengrodde stier, men jeg håper inderlig at det er én sti som holdes åpen mellom oss helt til livets slutt: «NÅDEN ER STØRRE ENN DOMMEN!»
Hugne Johan Sjo (pensjonist)
PS: Jeg utfordrer alle til å komme med betraktninger av liknende art til Solveig i Hillevåg menighet eller Jon Arne i Stavanger Y`s Men hvis du mener det kan være til oppbyggelse for noen flere. Ha en strålende vår og så håper vi på en enda bedre tid uten Corona.
amsun H